Øret

Skisse av øret med navn på ørets ulike deler.

 

Her følger en kort innføring i ørets anatomi. Se også animasjon – hørsel.

For at vi skal høre, må øret og hjernen samarbeide. Lydbølgene fanges opp av det ytre øret og føres gjennom øregangen inn til trommehinnen.

Trommehinnen settes i bevegelse og overfører signalene til ørebenskjeden i mellomøret.

Via det ovale vinduet føres signalet videre inn i sneglehuset (cochlea). Her finnes sanseceller som omdanner signalet til elektriske impulser. Disse impulsene blir sendt videre via hørselsnerven til hjernen.

Det ytre øret

Det ytre øret består av øremuslingen og øregangen inn til trommehinnen. I det ytre øret beveger lydsignalet seg i form av en trykkbølge med vekslende fortetning og fortynning av luftmolekylene. Det ytre øret har en beskyttende effekt på trommehinnen og det bakenforliggende følsomme mellomøret og det indre øret.

Øremuslingen

Øremuslingen er den ytterste, synlige delen av øret. Formen og størrelsen på øremuslingen varierer fra individ til individ. Øremuslingen samler lydbølger og gir en liten forsterkningseffekt, men forsterkningen er begrenset til de høye frekvensene.

Hos små barn er øremuslingen og øregangen betydelig mykere enn hos voksne.

Øregangen

Øregangen er ofte lett s-formet og varierer i dimensjon og utforming fra person til person. Øregangen utgjør et resonansrom for lyd som tilføres gjennom den ytre åpningen. Huden i den ytre delen av øregangen har både kjertler og hår. Kjertlene utsondrer ørevoks. Både hår og voks kan skape hindringer for lyd.

Mellomøret

Mellomøret består av trommehinnen og ørebenskjeden. Mens lyden i øregangen består i bevegelse av luftmolekyler, blir den i mellomøret overført som en mekanisk bevegelse som får trommehinnen til å vibrere. Vibrasjonen fra trommehinnen overføres til ørebenskjeden.

Trommehinnen

Luftbølger som presses inn gjennom det ytre øret når inn til trommehinnen, som vibrerer mot ørebenskjeden. Trommehinnens bevegelser er avhengig av frekvensen på lydbølgene.

Den tynne trommehinnen trenger en relativt stabil temperatur og fuktighet for å fungere best mulig.

Ørebenskjeden

Ørebenskjeden består av hammeren, ambolten og stigbøylen som er små ben som er festet til hverandre. De er plassert i mellomøret og overfører lyd mekanisk. Ørebenskjeden er festet til trommehinnen i den ene enden og til det ovale vinduet i den andre enden.

Mellomøremusklene

Mellomøremuskelen (stapediusmuskelen) påvirker ørebenskjeden på ulike måter. Blant annet trekker den seg sammen når vi snakker og demper dermed lyden av vår egen stemme. Den kan også utløses refleksmessig av lyd i omgivelsene.

Mellomørets trykkregulering

Bevegeligheten i trommehinnen er best når trykket i mellomøret ligger nært trykket utenfor øret. Vi hører dermed best når trykket innenfor og utenfor trommehinnen er ganske likt. Når vi åpner og lukker kanalen til svelget (øretrompeten) ved å svelge eller gjespe, utlikner vi forskjellen i trykk mellom mellomøret og luften omkring oss. Da opplever mange at hørselen blir bedre.

Det indre øret

Det indre øret består av balanseorganet og sneglehuset. De er formet som labyrintliknende systemer av væskefylte kanaler og hulrom.

Balanseorganet (likevektsorganet/vestibularis)

Balanseorganet og sneglehuset.

Balanseorganet med buegangene er et organ som opprettholder likevekt og den romlige orienteringen.

Dette skjer ved registrering av stillingsforandringer av blant annet hodet, øynene eller musklene.

Når likevekten påvirkes, sendes det nerveimpulser via hjernen til muskulaturen for å gjenopprette likevekten ved å forandre kroppens holdning eller stilling.

Sneglehuset (cochlea)

Sneglehuset (cochlea).Sneglehuset (cochlea) er et snegleformet legeme som består av tre parallelle ganger eller kanaler som har spiralform og går rundt midten av sneglehuset omtrent som gjengene på en skrue.

Når stigbøylen vibrerer mot det ovale vinduet, vil det oppstå trykkendringer som setter væsken og hårcellene i sneglehuset i bevegelse. I tilknytning til hårcellene sitter hørselsnerven som fanger opp signalene og sender dem videre i form av elektriske impulser.

Hårcellene

Hårceller i cochlea - svært forstørretHårcellene i balanseorganet og hørselsorganet (det cortiske organet) har en relativt lik grunnleggende funksjon.

På toppen av hver celle er det en hårbunt med mekanisk følsomme sensorer (stereociliene). Hårbuntene omgis av væske (endolymfe), mens resten av cellene er dekket av en annen væske (perilymfe). De har ulik spenning.

Væskene sammen med hårbuntenes bevegelser skaper elektriske impulser som videreformidles til hørselnerven.

Bilder

Balanseorganet og sneglehuset (cochlea) © Helge Rask-Andersen, Akademiska sjukhuset Uppsala & Uppsala Universitet

Hårcellene © Helge Rask-Andersen, Annelies Schott-Fischer & Rudolf Glueckert, Akademiska sjukhuset Uppsala & Uppsala Universitet © Kristian Pfaller, Universitetet i Innsbruck, Østerrike.

Kilder

Holck, P. (2012). Balanseorganet. Hentet 28. juni 2014, fra Store norske leksikon.

Jansen, J. (2012). Hørselen. Hentet 28. juni 2014, fra Store norske leksikon.

Laukli, E. (2007). Nordisk lærebok i audiologi. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Winther, F. Ø. (2009). Hørsel. Hentet 28. juni 2014, fra Store norske leksikon.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 29.11.2016