Ann Helen

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Ann Helen, ei jente i ti-års alderen, går på tur med elghunden over et jorde med skogen i bakgrunnen. Mor, Ann Helen og far forteller. 

Mor til Ann Helen forteller: Ann Helen var en livsglad, liten, sprudlende klump. Hehe. Som elsket alt ved mennesker og dyr. Som vanlige småunger er. 

Da hun var rundt fire år pleide hun alltid å ta telefonen på venstre øre, for da kunne hun se litt på TV samtidig som hun pratet. Så var det en morgen da hun tok telefonen og det ble full panikk. Hun hørte ingenting. Bestefar ropte såpass høyt så hun tok den til det andre øret. Så ringte han til oss etterpå og sa: ”Jeg tror Ann Helen sliter litt med hørselen sin, for det var litt panikk i sted.” ”Jaja” tenkte vi, og jeg dro til legen. Han syntes at hun kanskje reflekterte litt dårlig. Så ble vi sendt til helsestasjon, og de trodde hun hørte bra nok. Så var vi kasteball i et halvt års tid, til jeg fikk sloss meg til en time på høresentralen, og det ble konstatert ”sudden deafness” – halvt døvhet. 

Ann Helen forteller: Noen dager hører jeg veldig dårlig på høyre, og andre dager hører jeg bra, men på venstre hører jeg ingenting. 

Far til Ann Helen forteller: I tillegg til å være helt døv på venstre side, så har hun et varierende hørselstap på høyre side. Noen dager kan det være bortimot veldig bra hørsel, og andre dager er det veldig dårlig. Det har vi ikke fått noe svar på, og hun kan heller ikke få noe høreapparat på grunn av at hun har så svingende hørselstap.

Ann Helen forteller: Da roper de nesten på meg, og jeg roper nesten tilbake, for jeg hører ingenting, og da hører jeg ikke min egen stemme. 

Synstolk: Ann Helen og mor er sammen i stallen. De holder på å stelle hesten. Ann Helen har en børste i hånden. De setter strikker i hestens man. 

Mor til Ann Helen: en, to, vent da, en, to, tre fire. Vi skal ha to til. Kan du ordne to klare? To.

Mor til Ann Helen forteller: Familien valgte tegnspråkkurs på grunn av Ann Helen. Ann Helen sa det at: ”Jeg ble døv over natten sist, tenk hvis det skjer igjen, og jeg våkner opp og er helt døv. Hva gjør vi da?” Da fikk vi beskjed på Fredrikstad sykehus at det fantes et sted som het Skådalen som vi kunne kontakte.

Vi kontaktet dem, og det ble litt hurulum-hei, for vi skulle ha gått igjennom PPT først. Som vi fikk lært. Men, etter hvert ble vi tatt inn på «Se mitt språk». Eller, vi gikk først på «NMT» heter det, norsk med tegnstøtte, det er tydelig norsk, med litt tegn bak. Men så skjønte vi etter hvert at vi måtte ha litt mer tegn, for når hun er for eksempel på tivoli og steder med mange mennesker, hører hun ikke. Da velger hun heller å være døv. Da propper hun øret sitt, og så prater vi tegnspråk. Så da lærte vi tegnspråk. Det driver vi med nå. 

Ann Helen forteller: Jeg har lært tegnspråk av mamma og pappa, og så har jeg lært det av Astrid og Ingeborg, og mange andre på Skådalen skole. 

Mor til Ann Helen forteller: Etter at Ann Helen fikk dette hørselstapet, og vi ble kjent med andre familier på Skådalen, har vi nå fått en ny storfamilie – som vi kaller oss.

Der kan vi utveksle erfaringer, fortvilelser og mange å snakke om. Du møter folk som har gjennomgått akkurat det samme som deg, og det var veldig lett og godt å møte sånne mennesker. Ann Helen har fått masse nye venner gjennom døvemiljøet på Skådalen. Det er bare å fullrose de ukene vi bor der. Så, hverdag uten tegnspråk, det hadde vært pyton. 

Synstolk: Ann Helen og hunden har snudd og går nå tilbake over jordet mot skogen.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 24.09.2013