Marion om språk

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Marion, ei jente på snart fjorten år, og Torill Mørkved, den tegnspråklige læreren, skifter på å fortelle. Faglærer gir instruksjoner i full klasse. Senere sitter elevene i grupper. Gruppen til Marion består av seks elever. Torill tolker. 

Faglærer: Det er ganske mange spørsmål om Norges religionshistorie. Vi skal sitte i grupper. Så får dere masse sånne lapper som da skal ligge med spørsmålene ned.

Torill forteller: Når jeg jobber så bruker vi Norsk med Tegnstøtte, så norsk er basisspråket vårt. Det er også det språket eleven har som morsmål. Det er det hun er best på. Men hun har veldig stort utbytte av tegnspråk som støtte i undervisningen.

Marion forteller: Jeg synes begge språk er viktige for meg. Fordi jeg da kan prate med hørende og med døve. De som er som meg kan jeg prate med, med tegnspråk, og de som er vennene mine og familien, de kan ikke tegnspråk, og da kan jeg prate med dem med talespråk.

Torill forteller: Det mest spesielle det er at vi jobber med tegnspråk. Det skiller seg veldig ut i forhold til andre ting som skjer i skolen. Den tegnspråklige biten er veldig annerledes, og ganske vanskelig å forstå for mange fordi de snakker jo så bra, altså, folk skjønner ikke hva det betyr å høre dårlig.

Marion forteller: Noen ganger så kan det gjøre meg litt trist at jeg ikke får med meg alt hva andre sier, og hva lærerne sier også. Men jeg pleier jo å lese bøker om det temaet vi har på skolen før den dagen kommer. 

Faglærer: Og hvis de fem er på gruppe, og for eksempel Lisa trekker en lapp først, så får hun et spørsmål. Da skal hun svare på det spørsmålet. Hvis hun ikke greier å svare på det, legger hun lappen tilbake. 

Marion forteller: Vi tunghørte og døve, vi leser på munnen til folk, men det er ikke alltid vi forstår. Men de apparatene vi har på ørene, de hjelper oss mer enn at vi bare leser på munnen. Det er veldig vanskelig å bare lese på munnen. Men når du har lest på munnen i mange år så lærer du deg ganske fort, eller veldig lenge, så forstår du det.

Torill forteller: Med sin lærer på Skådalen blir hun mye mer aktiv. Hun tør å si mye mer, hun er mindre redd for å dumme seg ut. Det er ofte et problem at hun er redd for å ha misforstått, eller misforstå, og dermed så blir hun tryggere når hun er i et tegnspråklig miljø. Men hun er veldig trygg på sine venner her, på sine nærmeste venner her. Så er hun veldig trygg.

Marion forteller: Når jeg er på deltidsopphold på døveskolen her på Skådalen, så er det veldig bra, for da oppfatter jeg nesten alt. Hvis ikke de snakker veldig fort da, på tegnspråk. Men jeg oppfatter ganske mye mer her enn når jeg er på skolen min. Mye bedre.

Torill: Hun Anne-Ingrid pratet litt om det i sted med indremisjon. Husker du besteforeldrene til Ole?

Elev: Var ikke det ytremisjonen? 

Torill: Han var i ytremisjonen.

Torill forteller: Jeg kan jo på mange måter ta stilling til ting og være med å bygge opp under meninger og tanker som elevene har. Det gjør ikke tolkene i samme grad.

Marion forteller: Fremtiden har jeg tenkt veldig mye på, men jeg kommer ikke på hva slags skole jeg skal begynne på, videregående og sånn. Det er så mye som står når man er tunghørt. Vi vet ikke. Jeg finner sikkert ut av det senere.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 29.09.2013