Berøringssansen

Berøringssansen omtales også som taktilsansen eller følesansen. Den er en nærsans der huden på hele kroppen brukes, men omfatter allikevel mer enn selve huden. Berøringssansen og muskel- og bevegelsessansen (proprioseptiv sans) brukes samtidig.

Ei lita jente som berører armen til en voksen.

Berøringssansen oppfatter sanseinntrykk gjennom reseptorer i huden, slik som berøring, trykk, temperatur, overflatestruktur, smerte og vibrasjoner.

Den er en av de sansene som utvikles først i fosterlivet, og den forblir aktiv selv etter at syn og hørsel er svekket i alderdommen.

Denne sansen er delt inn i to ”systemer”.

Det ene, det diskriminative systemet, er viktig for viljestyring av bevegelser og er med på å bestemme hvor mye vi skal reagere på smerte og temperatur. Det kan også utløse emosjonelle reaksjoner.

Det andre, det alarmerende taktile systemet, gir oss informasjon om for eksempel smerte, kulde og temperatur.

Berøringssansen kan fungere uavhengig av synet når vi for eksempel stikker hånden ned i en lomme eller veske for å finne noe, eller når vi våkner om natten og vil finne lysbryteren.

Denne sansen gir oss vanligvis mye informasjon om omgivelsene. Dette er informasjon som vi ikke tenker på at vi mottar, men som blir spesielt betydningsfullt for et barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet.

Barnehånd føler på taktile bilderBerøringssansen har noen begrensninger. Ved å berøre er det bare mulig å oppfatte en liten del av gangen. Det er derfor lettere å få oversikt over små ting enn store.

For å få et helhetsbilde, må de enkelte delene settes sammen for å bli en helhet, og dette kan være både tid- og energikrevende.

Kunnskap om dette viktig når man er sammen med et barn som bruker berøringssansen for å skaffe seg informasjon om omverden.

Emosjonell kontakt

Berøring danner utgangspunktet for kontakt og emosjonell nærhet i de fleste mellommenneskelige relasjoner. Å berøre og bli berørt er en viktig del av den emosjonelle kontakten vi har med andre mennesker gjennom samspill og kommunikasjon.

Hos barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet, kan berøring oppleves som truende eller ubehagelig, og barnet viser kanskje liten glede ved å ha kroppskontakt eller ta på objekter.

Dette behøver ikke å bety at barnet ikke vil ha kontakt, men barnet trenger kanskje å kjenne seg trygg på hva slags type berøring som kommer. Kanskje liker det heller ikke at noen tar hånden og fører den mot noe som det ikke vet hva er.

Hånd over hånd

Hånd leder hånd over bildeMed en riktig og forsiktig tilnærming kan man gi barnet gode og positive erfaringer med det å bli berørt og det å berøre.

En slik tilnærming kan være å la hånden til barnet få hvile på den voksnes hånd ved utforsking av mennesker og den fysiske verden. Da kan barnet selv reguler hva, og hvor mye det ønsker å berøre. Dette kalles gjerne for «hånd over hånd».

Noen barn bruker føttene for å utforske omgivelsene. Det er ikke uvanlig at barnet tar av seg sokker og sko for å kunne gå barbent.

Andre barn liker å kjenne inntrykk på huden ved at de tar av seg klærne på overkroppen.

Ved finmotorisk aktivitet, som for eksempel å kjenne på taktile illustrasjoner i følebøker og senere punktskrift, er berøringssansen, sammen med muskel- og bevegelsessansen, helt avgjørende.

Kilder

Brown, D. (2010). Sanserne og deres betydning for arbejdet med døvblinde. Hentet 24. februar 2017, fra Socialstyrelsen.dk.

Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde. (2011). Hjernen kan omorganisere seg. Hentet 24. februar 2017, fra Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde.

Miles, B. (ukjent dato). Reflections on Deafblindness. Hands and Touch. Video. Hentet 6. november 2017, fra Perkins School for the Blind.

Nicholas, J. (2010). From active touch to tactile communication – what’s tactile cognition got to do with it? Hentet 24. februar 2017, fra Socialstyrelsen.dk.

Les mer

Miles, B. (2001). At tale hændernes sprog fra hånd til hånd. Hentet 24. februar 2017, fra Socialstyrelsen.dk.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 09.02.2018