Muskel- og bevegelsessansen

Ei lita jente hopper på en trampoline sammen med en dame.Muskel- og bevegelsessansen er en sans som omtales med begreper som brukes litt om hverandre, slik som muskel- og leddsans, kinestetisk sans og proprioceptiv sans.  Denne sansen styres fra reseptorer i muskler, sener og ledd der spesielle nerver gir melding til hjernen.

Sansen registrerer kroppsdelenes posisjon i forhold til hverandre, og bidrar til å bestemme hastigheten, koordineringen og retningen på bevegelsene vi gjør uten at vi behøver å bruke synet. Muskel- og bevegelsessansen er, sammen med likevektssansen, en forutsetning for balanse og koordinering av bevegelser.

Sansen er også med på å bestemme hvor mye kraft som skal til for å utføre en bestemt handling, og den gir oss informasjon om spenningstilstanden i muskler og ledd.

Mye av det vi foretar oss i løpet av en dag kan vi gjøre uten å bruke synet, kroppen «vet» hvilke bevegelser som er nødvendige og hvordan ulike deler av kroppen står i forhold til hverandre.

Hvis vi lukker øyene, for deretter å peke på nesetippen med en finger, klarer vi det med rimelig god presisjon. Vi kan deretter også peke på en finger på andre hånden, eller andre kroppsdeler uten store problemer. Vi trenger ikke bruke synet. En danser eller en fiolinist kunne ikke danset eller spilt med et høyt presisjonsnivå hvis ikke denne sansen var intakt.

Noen barn har en muskel- og bevegelsessans som ikke fungerer optimalt og dette kan gi store utfordringer når det gjelder å bevege seg, gripe etter ting eller bedømme hvor mye kraft som skal til for å utføre en bestemt handling. Nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan ytterlige forsterke disse utfordringene:

  • Barnet virker «klossete» med lite koordinerte bevegelser og finner ofte egne strategier for å få tak i et objekt.
  • Barnet liker ikke eller klarer ikke å stå oppreist.
  • Når barnet har lært å gå, foretrekker det å gå barbent og på tå. Nakne føtter gir mye berøringsmessig informasjon. Å gå på tå gir en annen og spesiell opplevelse av spenning og bevegelse, enn det å gå med hele foten mot underlaget.
  • Barnet bruker for lite eller for mye kraft ved berøring, grep, trekking eller løfting. Dette kan lett misforståes av omgivelsene og oppfattes som at barnet er aggresivt, klosset eller uoppmerksomt.
  • Barnet skaffer seg selv sterke sansestimuli, som for eksempel å skjære tenner, banke ting mot tennene, banke ting i gulvet eller mot et bord, eller klappe i hendene. Dette kan lett misforstås av omgivelsene og oppfattes som uhensiktsmessig atferd.

Å krype, klatre, hoppe, danse, svinge rundt, ri, hoppe på trampoline og rulle rundt kan være fine grovmotoriske aktiviteter for å styrke muskel- og bevegelsessansen.

Kilder

Brown, D. (2010). Sanserne og deres betydning for arbejdet med døvblinde. Hentet 24. februar 2017, fra Socialstyrelsen.dk.

Les mer

Ayres, Jean. A. (2007). Sanseintegration hos børn. 2 utgave. Danmark: Hans Reitzel Forlag.

Hauge, A. (2011). Kinestetisk sans. Hentet 25. februar 2017, fra Store norske leksikon.

Olsson, K., Westman, A., Ytterbergh, M., & Ôberg, L. (2008). Synguiden förskola – en vägledning för dig som möter barn med synskada i förskolan. Stockholm: Specialpedagogiska Institutet. Hentet 25. januar 2017, fra Specialpedagogiska skolmydigheten.se.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 09.02.2018