Mobilitet for barn som er blinde

Mobilitet for barn som er blinde, begynner lenge før barnet kan forflytte seg på egen hånd. Alt fra spedbarnsalder skal barnet lære seg å bruke de andre sansene, utvikle seg motorisk, lære seg begreper om omverden og få kjennskap til sin egen kropp og plassering i rommet.

Vi sanser omgivelsene

Gutt ligger i stor huskeBarnet får informasjon om omgivelsene gjennom å bruke sansene sine.

Sanseinntrykk fra synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og følesansen, samt muskel- og bevegelsessansen (den kinestetiske sans), gjør at barnet kan kjenne igjen, tolke og bruke informasjon fra omgivelsene.

Denne informasjonen hjelper barnet til å orientere seg og bevege seg rundt.

God motorisk utvikling gjør oss mobile

God motorisk utvikling er viktig for at barnet skal lære å forflytte seg selvstendig. Blinde barn har ofte en noe langsommere motorisk utvikling enn seende barn. Barnet trenger mange repetisjoner og mye øvelse.

Siden barnet ikke kan imitere andres bevegelse ved hjelp av synet, har det behov for tydelig og konkret veiledning. Som blind er det for eksempel vanskelig å følge oppfordringen om å hoppe som en frosk, hvis ingen har forklart med ord og vist gjennom kroppskontakt hvordan frosken hopper.

Å forstå begreper om kropp, bevegelse, rom og retning

Gutt med akebrett opp bakkenFor å kunne orientere og bevege seg i omgivelsene, er det viktig å forstå begreper som omhandler bevegelse, rom og retning. Barnet lærer først begreper som er knyttet til egen kropp, for eksempel at hodet er øverst, føttene er nederst, vi har en venstre hånd, vi har en høyre fot, noe er like langt som benet ditt, noe er like lite som lillefingerneglen din.

Andre viktige begrep er ute, inne, opp, ned, inni, under, foran, bak osv. Begreper om bevegelse kan være gå, løpe, krabbe, klatre, huske, trippe, stupe, rulle osv.

Begrepsoppfatning er en livslang prosess. Det kreves mange og varierte erfaringer for å forstå ulike begreper. Utviklingen foregår fra det konkrete til det abstrakte.

God romoppfatning hjelper oss i orienteringen

Med romoppfatning menes oppfatning av hvor ens egen kropp befinner seg i omgivelsene. Evnen til romoppfatning er for en stor del medfødt, men den videreutvikles i de første leveårene gjennom barnets aktive utforskning av omgivelsene.

Det er særlig gjennom synet at vi får rask informasjon om omgivelsene. Når synet er nedsatt, må de andre sansene tas aktivt i bruk. Spesielt blir hørsels- og følesansen (taktilsansen) viktig for et barn som er synshemmet.

Gjennom hørselen kan vi blant annet oppfatte retning, avstand og rom. Ved hjelp av lyd kan vi finne ut om et rom er stort eller lite, om det er tomt eller fullt av møbler, og vi kan bestemme retning ved hjelp av lyder fra en åpen dør. Vi kan også utforske rom og omgivelser ved hjelp av følesansen, f.eks. ved å berøre veggene når vi går omkring i et værelse.

Det kan ta tid for et synshemmet barn å gjøre seg kjent i ukjente omgivelser.  Etter hvert som barnet blir eldre, vil det lære seg egne mobilitetsteknikker for å kunne forflytte seg mest mulig trygt og effektivt.

Kilde

For oversikt over kilder – se innledningen om orientering og mobilitet.


										
					
Publisert 11.11.2011, sist oppdatert 23.01.2015