Bro fra holme til fastlandet

Her møter vi Anne Kristine Grønsund som forteller om små og store begivenheter som hørselshemmet.

Refleksjonen er gjengitt med tillatelse fra Døves Tidsskrift.

«Så sprudlende kona di er!» sa verten Tom til min mann i et selskap med bare hørende talespråklige, og meg. Jeg hadde møtt alle før, men forskjellen denne gangen var at jeg hadde bestilt, og fått, tolk. En ny erfaring for vertskapet.

Jeg kjente selv at jeg sprudlet. Selskapet var hyggelig og jeg satt ved et bord og pratet med noen av gjestene. Ja, riktig – jeg pratet! Jeg satt ikke bare og nikket og smilte, trakk på skuldrene, prøvde å gjøre meg ubemerket og usynlig. Jeg var ikke den kvinnen Tom var vant til å se. Jeg kommenterte, spurte, spøkte, viste interesse, diskuterte, lyttet. Jeg var med, virkelig med, takket være tolken.

Når jeg er i «hørende selskap», trenger jeg tolk som brobygger mellom meg og de andre. Uten tolken blir jeg som på en liten holme i nærheten av fastlandet med mange mennesker. Jeg ser dem, observerer hva de gjør. Konsentrerer jeg meg hardt nok klarer jeg å oppfatte et ord her og der. Men ikke nok til å få begripelig informasjon, og med det resultat at jeg blir helt utslitt. Derfor er selskap uten tolk noe som setter i gang motstridende følelser i meg. For klart det er hyggelig å se kjente, venner og familie. Men det er også sårt å være til stede med dem uten å virkelig være sammen med dem. Nå skal jeg være rettferdig og si at mange er flinke til å snakke til meg direkte også, med mulighet for munnavlesning. De er oppmerksomme når de går inn i en samtale med bare meg. Men det er ikke nok for at jeg skal føle meg som en del av gruppen. Selv om jeg setter pris på disse en-til-en-samtalene, vil jeg også få med meg informasjonen de andre får i den løse praten rundt bordet. Det fikk jeg i dette selskapet til Tom og hans kone. Tolken, min bro over til fastlandet, formidlet etter beste evne hva som ble sagt rundt bordet jeg satt ved, og hun gjorde en utmerket jobb. Toms kone fortalte blant annet at hun hadde søkt ny jobb og var spent på om hun fikk den. Hun hadde ikke så høye forhåpninger, men ønsket seg sterkt jobben. Jeg spurte henne hvorfor hun ønsket seg akkurat denne jobben, og svaret var at det ville bli mye kortere og bedre reisevei for henne. Da selskapet var ferdig var jeg sliten, men ikke utslitt. Jeg hadde hygget meg, og ikke bare smilt for å være hyggelig. Jeg hadde ledd, og visste hva jeg hadde ledd av. Det er verdt å bli sliten for.

Neste gang jeg skulle møte Tom og hans kone var det vi som var vertskap. Også denne gangen fikk jeg tolk. Været var strålende og vi flyttet bordet ut på terrassen. Jeg ba tolken sitte ved bordet mens jeg var opptatt på kjøkkenet, men ba henne tolke dersom jeg kom ut. Da jeg var ferdig på kjøkkenet gikk jeg ut. Tolken så at jeg kom og begynte straks å tolke hva som ble sagt. Toms kone fortalte, lettet og glad, at nå ble reiseveien kortere. «Næææh! Fikk du jobben? Så flott! Gratulerer!» kom det spontant ut av meg. Og i neste øyeblikk slo det meg hvor viktig tolken er som brobygger i selskap med en eller få døve/tunghørte og mange hørende. Det var hyggelig og viktig for min følelse av gruppetilhørighet å kunne gratulere min gjest med ny jobb. Det hadde ikke skjedd dersom jeg ikke hadde hatt tolk først i deres selskap, deretter i vårt.

Den siste tiden har jeg registrert at det har vært vanskeligere å få tak i tolk når jeg skal i selskap. Nå som jeg vet hvordan det føles å være på fastlandet med de andre, med tolken som bro, er det enda vanskeligere enn før å dra i disse selskapene. Jeg føler meg mer isolert på en holme enn noen gang, for jeg har erfart hva en bro kan gjøre. Snart skal jeg i selskap igjen til Tom og hans kone. Tolk er bestilt. Så gjenstår det å se om jeg får tolk denne gangen eller ikke. Om jeg får være virkelig sammen med de andre, eller om jeg må se på dem fra min lille holme rett ved siden av. En holme så nær at jeg nesten kan hoppe over til fastlandet, men bare nesten. Jeg trenger en bro.

Kilde

Grønsund, A. K. (2010). Bro fra holme til fastlandet. Døves tidsskrift, 90(2), 30.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 20.04.2013