Hukommelse som en gullfisk

Her møter vi Anne Kristine Grønsund som forteller om små og store begivenheter som hørselshemmet.

Refleksjonen er gjengitt med tillatelse fra Døves Tidsskrift.

Fingrene mine danser som lynraske, små trommestikkere på tastaturet mitt. Nakke- og ryggmusklene, øyemusklaturen og hjernen er i helspenn og vanvittig konsentrasjon for å oppfatte hva foreleseren på lærerhøyskolen sier. Til og med tungen er anspent der jeg ubevisst presser den hardt opp mot ganen. Like ubevisst skyter jeg halsen frem, låser kjeven, spenner lårmusklene og krøller tærne. Med blikket låst på foreleseren flyr trommestikkene over tastaturet, med høy grad av presisjon. Jeg sender en stille takk til læreren på videregående som lærte meg touchmetoden. Jeg får skrevet ned mye, virkelig mye, og atskillig mer enn de hørende studentene, der jeg i konsentrert anstrengelse prøver å oppfatte hva som blir sagt. Det er ikke rom for å tenke på hva foreleseren sier, reflektere, eller kun notere det viktigste. Har ikke tid til slik luksus. Trommestikkene går på autopilot til forskjell fra kroppen og hjernen som jobber på høygir. Sidemannen prøver å si meg noe, men jeg lar meg ikke distrahere. Må få med meg hva foreleseren sier, skrive det ned, lagre. Printe ut hjemme, og lese for å lære. Mange års erfaring på skolebenken har lært meg at jeg husker dårlig hva som blir sagt i timene. Hukommelse som en gullfisk. Myten sier at gullfiskens hukommelse er elendig.

Endelig pause. Lagrer dokumentet, og kroppen synker sammen som en sekk. Sidemannen prøver på ny å få kontakt med meg. Om han kan få kopi av mine fyldige notater? Jeg synes å kunne se at han er imponert, men klarer ikke helt å dele hans oppfatning av meg. Min intensitet på tastaturet skyldes jo at jeg husker så dårlig. Hva er galt med meg som må ha alt nedskrevet? Hvorfor klarer de andre å huske det som blir sagt, mens jeg, med min gullfisk- hukommelse, må sitte på hybelen og lese alt om igjen? Jeg leser mine egne notater som om jeg aldri har hørt det før. Fryktelig upraktisk med slik dårlig hukommelse. De andre studentene diskuterer forelesningen i pausene, men jeg husker jo nesten ingenting. Jeg må hjem og lese det først, og gi meg mulighet til å reflektere over innholdet. De andre studentene har det gøy på kveldene, jeg sitter på hybelen og leser.

Noen år senere lærer jeg tegnspråk. Det tar sin tid før jeg klarer å huske godt hva som blir formidlet på tegnspråk. Hjernen min er ikke vant til å arbeide med, og huske, informasjon formidlet gjennom et visuelt språk. Sakte, men sikkert, blir det stadig lettere. Jeg husker bedre innholdet. Jeg endrer også sittestilling. Planter føttene avslappet i gulvet i stedet for å krølle tærne, setter meg bak på stolen i stedet for å sitte i helspenn ytterst på stolen, myser ikke lenger i konsentrasjon men slapper bedre av i øyemuskulaturen. Med tiden kan jeg etter hvert unne meg den luksusen mine medstudenter hadde i studietiden. Nemlig å reflektere over hva som blir sagt. Drøfte aktuelle problemstillinger i en indre dialog, parallelt med å oppfatte hva foreleseren sier, formidlet via tegnspråktolken. Diskutere i pausen med andre kursdeltagere om innholdet i det vi har fått formidlet, uten å ha notert et ord. Jeg begynner å forstå hvor opptatt hjernen min tidligere var med å oppfatte hva som ble sagt, uten mulighet for samtidig å arbeide med innholdet.

Enda noen år senere leser jeg om doktoravhandlingen ‹‹Room Acoustics and Cognitive Load when Listening to Speech›› (2010 av Robert Ljung, Högskolän i Gävle, Sverige). Han forsket på lydkvalitet og romakustikk, hukommelse og kognitiv påvirkning. Normalthørende personer lyttet til ulike tekster, først under gode akustiske forhold, deretter under dårlige akustiske forhold med bakgrunnsstøy og lang etterklangstid. Deretter ble det testet hvor godt de husket tekstene i de ulike akustiske miljøene. Forskningens viktigste funn var at hukommelsen ble svekket når de lyttet i dårlig akustiske miljø, selv om de hørte hva som ble sagt. At vi kan høre eller oppfatte hva som blir sagt er nødvendig for å kunne huske, men det er ikke nok. For å huske og få et godt læringsutbytte, må vi oppfatte den muntlige informasjonen uten særlig anstrengelse.

Hvor mange hørselshemmede på skolen lytter uten særlig anstrengelse? Et hørselstap gir i seg selv dårlige akustiske lyttebetingelser, med ekstra sårbarhet for bakgrunnsstøy og lang etterklangstid. Teknologi kan i noen grad kompensere og bedre lyttebetingelsene, men ikke i en slik grad at hørselshemmede kan unne seg å lytte uten særlig anstrengelse.

Brikkene faller på plass. Så er det ikke noe galt med hukommelsen eller innlæringsevnen min likevel. Jeg har bare hatt en skolesituasjon der hjernen har hatt nok med å anstrenge seg til det ytterste for å få med seg den muntlige informasjonen.

Kilde

Grønsund, A. K. (2011). Hukommelse som en gullfisk. Døves tidsskrift, 91(1), 10.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 25.01.2013