Definisjoner til besvær

Her møter vi Anne Kristine Grønsund som forteller om små og store begivenheter som hørselshemmet.

Refleksjonen er gjengitt med tillatelse fra Døves Tidsskrift.

En høstdag i fjor stod jeg på en tursti og fiklet litt med mp3-spilleren min. Jeg har stor glede av musikk, selv om jeg selvsagt hører musikken annerledes enn hørende. Jeg hadde ikke på meg mitt nyopererte CI, og jeg brukte da bare èn øreplugg fra mp3-spilleren siden jeg er totalt døv på CI-siden når apparatet ikke er på. På det andre øret har jeg hørselsrest i bassen. Ut av denne basslyden opplever jeg fortsatt glede over noe musikk, hvis jeg bare skrur mp3-en på full guffe.

Jeg står altså og fikler litt med spilleren min, og blir plutselig klar over
at en mann står like ved og prøver å få kontakt med meg. Etter blikket hans 
å dømme, kan det se ut som han har prøvd en god stund. Jeg tar ut ørepluggen og ber ham være så snill å gjenta hva han sa.
‹‹Vet du..mpffh…mmmhmojlmm… mmmffm æ?››
‹‹Snart halv fire››, svarte jeg. Dette var tydeligvis helt feil, så jeg ba ham gjenta – hvilket han gjorde. Fortsatt fikk jeg det ikke med meg, tross hyperkonsentrasjon fra min side. Munnavlesing er virkelig ikke alltid noen god metode. Mannen begynte å bli irritert og stresset. Jeg forklarte at jeg er døv. Hakesleppet hans kunne ikke vært større. Blikket hans flakket fra mp3-spilleren til meg. Han ble tydelig forvirret, mumlet noe for seg selv, og gjentok nok en gang spørsmålet sitt. Synlig irritert, snakket han nå høyt og sikkert tydelig, men jeg har fortsatt et hørselsproblem! Det gjorde det ikke det spor lettere for meg å oppfatte hva han sa. Lydene var like uforståelige, bare høyere. Han ga opp, ropte noe, kanskje han kjeftet, snudde seg og gikk.

Tilbake stod jeg med mp3-spilleren i hånda, lettere oppgitt, men også lattermild. For jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i mannens situasjon. Han trengte ikke bli så hissig, men jeg forstår at det må se paradoksalt ut når du står med en mp3-spiller i hånda, beveger kroppen i takt med musikken – og like etterpå sier at du ikke oppfatter hva som blir sagt rett ved siden av deg, fordi du er døv!

Men saken er at det er mange som 
meg. CI-operasjonene gjør at gruppen vokser. Mange CI-brukere fungerer som tunghørte sies det. Men hva vil det si å være tunghørt? Erfaring viser oss at mange tunghørte fungerer i praksis som sosialt døve. Det er denne kunnskapen ‹‹mannen i gata››, men også enkelte fagmiljøer, ikke helt har fått med seg. For min egen del hadde jeg i mange 
år identitet som tunghørt. I takt med bedre bevissthet rundt mitt behov for tegnspråk, og stadig dårligere hørsel,
 er min identitet endret fra tunghørt til døv. Det er min praktiske hørselsfunksjon i kommunikasjon som bestemmer hvilken identitet jeg føler er naturlig, ikke antall dB hørselstap eller min taleoppfattelse i et lydtett rom hos audiografen. Noe er feil når jeg opplevde det som en lettelse i forhold til omgivelsene å gå fra tunghørt til døv. At jeg først som erklært døv fikk aksept for at jeg trenger tegnspråket. For min egen del var jeg glad i lyden jeg hadde, men 
i samhandling med omgivelser var den ofte en belastning. Mange tunghørte føler seg misforstått av omgivelsene. De får liten forståelse for at de ikke hører hva som blir sagt rundt dem, eller for at de blir utslitt i forsøket på å høre mest mulig. De får mistroiske blikk når de har liten taleoppfattelse, men stor musikkglede. De må forholde seg til at omgivelsene blir irriterte, frustrerte og lei av dem – mens de selv konsentrerer seg til det umenneskelige for å prøve å høre bitte-litte-grann mer, slik at det skal bli en smule lettere å gjette seg frem til hva som blir sagt. Definisjonsskillet døv kontra tunghørt er for mange mer til besvær og forvirring enn til nytte. Både for personen med hørselstap og for den hørende.

Å være hørende og vurdere hvorvidt 
et menneske med hørselstap trenger tegnspråk eller ikke ut fra hørselsstatus, er å frarøve dette mennesket sin rett til å råde over eget liv. Med dagens mange CI-brukere må vi rope høyere enn noen gang: Tegnspråk er for alle, uavhengig av antall dB. Livet skal leves, ikke bare takles!

Kilde

Grønsund, A. K. (2010). Definisjoner til besvær. Døves tidsskrift, 90(1), 32.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 25.01.2013