Anne Kristine

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Anne Kristine Grønsund og den yngste sønnen sitter tett sammen i sofaen og leser fra en fotobok som handler om hennes CI-operasjon.

Anne Kristine: Det er bilde av inni, langt inni, øret til mamma. Nesten inne i hodet.

Sønnen: Ja.

Anne Kristine: Ser du den? Skal du se her. Ser du den lille der?

Sønnen: Ja.

Anne Kristine: Ja, den er inne i hodet. De prikkene som lyser?

Sønnen: Ja?

Anne Kristine: Det er de som gjør at jeg kan høre med CI.

Synstolk: Anne Kristine forteller.

Anne Kristine forteller: Jeg fikk CI på høyre side sommeren 2009. Hørselen min ble noe dårligere etterhvert. Jeg hadde jo et stort hørselstap, og det lille jeg hadde igjen, mesteparten av det forsvant, sånn at det var en god del situasjoner som jeg følte at her skulle jeg gjerne hørt bedre. Det var det som lå bak. Jeg ønsket å ha muligheten til å delta på flere områder enn det jeg hadde. Og det handler nok også om at jeg har en helt ren talespråklig oppvekst. Så for meg så hadde det vært rart å bare skulle leve med tegnspråk, fordi talespåket er en del av meg.

(Dagligdags samtale.)

Synstolk: Anne Kristine, mannen og to sønner er samlet rundt middagsbordet.

Anne Kristine: Har du en avtale med noen du skal møte i kveld?

Storebror: Ja, kanskje Stian. Bare plukke ham opp på veien.

Anne Kristine: Mmm. Fikk Jonas den jobben som han skulle prøve å – som han skulle søke på?

Storebror: Jeg vet ikke.

Anne Kristine: Nei…

Storebror: Han skulle bare spørre.

Anne Kristine: Hm?

Storebror: Han skulle bare spørre.

Anne Kristine: Han skulle bare spørre?

Storebror: Ja.

Anne Kristine: Ja, ok.

Anne Kristine forteller: Det skulle være lettere hjemme med familien, siden de ikke kunne noe særlig tegn, så følte jeg at det var vanskelig både å høre dårlig, og det var vanskelig med tegn også. De var liksom ikke flinke nok til at det gikk såpass smertefritt at det kunne fungere ordentlig. Det ble litt slitsomt begge deler. Så det er bakgrunnen: Ønsket om å delta på flere arena.

(Dagligdags samtale.)

Anne Kristine: Du må ha noe som er sunt og noe som er godt. Det er en fin blanding.

Lillebror: Ja.

Anne Kristine: Ja.

Lillebror: Se her!

Anne Kristine: Mmm…

Lillebror: Det skulle holde, og det skulle holde.

Anne Kristine: Ja.

Synstolk: Anne Kristine Grønsund forteller. Senere: Det er lunsjpause på arbeidsplassen. Anne Kristine sitter først ved et bord der kollegaene snakker sammen på talespråk. Hun anstrenger seg veldig for å følge med på samtalen.

Anne Kristine forteller: Dette med begrepet «døv» er veldig vanskelig å definere. Det er mange ulike definisjoner. Vi har en medisinsk definisjonen som går på decibel (dB), og ifølge det så er jeg ikke døv, da er jeg sterkt tunghørt. Også har du et kulturelt begrep på om du er  kulturelt del av døvegruppa, for å si det sånn. Og så har du dette mer pedagogiske og sosiale begrepet som går på om du klarer å oppfatte tale når det er flere tilstede og snakker sammen. Og det klarte jeg ikke. Jeg baserte min taleoppfattelse på munnavlesning. Se hva som ble sagt. Selv om du er døv på den måten, kan du kanskje i en «en til en situasjon» klare å høre hva som blir sagt. Det er veldig variabelt ut fra hvilken situasjon du er i. I noen var jeg tunghørt, mens i sosiale situasjoner var jeg døv.

(Småprat og klirring av kopper)

Synstolk: Anne Kristine flytter seg over til et bord der det snakkes tegnspråk. Der deltar hun ivrig i samtalen.

(småprat og klirring av kopper, tallerkener og bestikk)

Anne Kristine (på tegnspråk): Men vet dere kjønnet? … Ja? … Hva da? … Åhh. Jente? Har dere tenkt på navn?

Kollega 1 (på tegnspråk): Nei. (Begge smiler)

Anne Kristine forteller: Når jeg lærte tegnspråk, så var den første perioden veldig slitsom fordi jeg skulle lære et nytt språk. Og ikke bare det: Du skal lære et visuelt språk. Du må ta i bruk andre deler av hjernen din, som du ikke er så vant til. Du må blant annet øve opp visuell hukommelse. Selv om jeg kanskje av og til forstod hva de sa, hadde jeg glemt det i neste øyeblikk, fordi jeg ikke hadde god visuell hukommelse. Jeg hadde auditiv hukommelse. Det var veldig slitsomt i starten, men det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at jeg oppfattet veldig mye mer via tegnspråk, enn via tale.

(småprat og klirring av kopper, tallerkener og bestikk)

Kollega 2 (på tegnspråk): Hilde Haualand jobber på FAFO … 

Anne Kristine (på tegnspråk): Ja, hun forsker spesielt på funksjonshemmedes situasjon i fengsel…

Kollega 2 (på tegnspråk): Ja, riktig, men nå om hjelpeapparatet. Har vi behov? Det er ny forskning og skal informeres om før jul…

Anne Kristine (på tegnspråk): Hva mener du?

Kollega 2 (på tegnspråk): …

Anne Kristine forteller: Hva venner egentlig er for noe fikk et helt annet innhold for meg. Hva en samtale og hva en diskusjon er, fikk et annet innhold. Det å sitte og diskutere med venner, er ikke å sitte og nikke med hodet – fordi man er enig i noe man ikke vet hva de snakker om. Du hører ikke hva som blir sagt, men du vil være del og du vil ikke skille deg ut, så du sitter bare og nikker med hodet og er enige med alle sammen. Å være del, det er å være med å forme hvilken retning samtalen skal ta, ikke sant, og endre samtalen. Og da fikk jeg mange aha-opplevelser.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 16.11.2013