Anne Kristine – Om CI

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Anne Kristine Grønsund og den yngste sønnen sitter tett sammen i sofaen og leser fra en fotobok som handler om hennes CI-operasjon.

Anne Kristine: … Da legger de den inn i noe inni øret til mamma som heter sneglehus.

Synstolk: Anne Kristine viser og forteller om de ytre delene av cochleaimplantatet.

Anne Kristine forteller: Jeg har en innoperert del og så har jeg en ytre del. Den henger på her, og en magnet som er festet her. Når jeg tar av det nå, da har jeg ikke noe lyd lenger.

Et batteri her nede – det er oppladbart – og så er det en sånn en bøy, bare for å få den til å henge på øret, sånn at den ikke skal falle av.

Så er det en magnet som festes til hodet og sender signalene videre til implantatet og elektrodene.

Inni her ligger det en mikrofon og en taleprosessor, som omformer det til digitale signaler og sender det inn til implantatet.

CI, det står for cochleaimplantat, og cochlea, det står for sneglehuset som vi har i det indre øret. I det indre øret så er det noen slags hår, sanseceller, som reagerer på lydbølger som kommer inn. Når sansecellene begynner å bevege på seg, da stimulerer de hørselsnerven, som gir beskjed opp til hjernen, og tolker det som lyd.

Den skaden vi som har CI har, det er som regel at de sansecellene er borte eller veldig skadet, i større eller mindre grad. Det de gjør, det er at de tar inn en elektrode som ligger inni en silikonslange, med cirka 20 hull på den slangen. Dette er igjen festet til en prosessor, en magnet, som de legger inn under huden bak øret.

Når du får på ørehengeren, som vi har på øret, på det ytre utstyret, så er det en mikrofon og en taleprosessor som tar inn lyden, sender det via det som er operert inn, til disse elektrodene som erstatter de sansecellene som jeg ikke har. Da skal de elektrodene stimulere hørselsnerven. Men det er klart at et normalt øre, eller normalt sneglehus, har noen tusen sanseceller. Jeg har 20 elektroder, og det kan aldri bli det samme.

Synstolk: Mens Anne Kristine forteller, er det et glimt fra sofakroken der den yngste sønnen tryller for mamma.

Jeg ble operert i juni, og fikk lyd på i august. Det var en veldig spesiell opplevelse. Når de skrudde på lyden så hørtes alle lyder helt like ut. Jeg hørte en piaonotangent som spilte: «Ding, ding, ding…» og det var min stemme. Så gikk jeg ut og skulle lytte der, og lastebilen: «Ding, ding, ding…». Det var en pianotangent opp og ned hele tiden, hele den første dagen. Jeg skilte ingen lyder.

Lydpåsettingen skjer over fire dager, der du kommer inn og justerer kanskje 2-3 ganger i løpet av dagen. De begynner med veldig liten strømstyrke, og så øker de etterhvert.

Andre dagen, da skilte jeg ut den første lyden. Det var tolken som jeg hadde med meg. Hun begynte å le, og da plutselig så hørte jeg at det var latter. Da jeg hadde plassert det kunne jeg begynne med å lytte mer bevisst. Og da kom flere lyder, og så endrer lydbildet seg over tid, og jeg fikk plassert fler og fler lyder.

Nå har jeg hatt lyd i to år, og jobber fortsatt med å plassere noen lyder. Plutselig kommer det lyder, og jeg vet ikke hva det er for noe.

Og det samme med språklyder, har også masse igjen. Men det er sånn det er. Mmm…

Det er en kjempespennende periode og veldig slitsom. Det er hele følelsesregisteret som settes i gang.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 02.05.2013