Berit

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Berit Øie og hennes 2 barn sitter rundt kjøkkenbordet og spiser.

Hanne Sofie: Han vasker seg med vaskekluten.

Berit: Tittei!

Berit forteller: Jeg er gift og har to barn. En gutt på ti og en jente på fire. Bodd i Oslo i veldig mange år og 6 år i Tromsø. I nord så jobbet jeg som rådgiver for døvblinde, mennesker som har kombinert syns- og hørselshemning. Det ene at jeg har mye utdannelsesbakgrunn. Det andre at jeg selv har syns- og hørselshemning. Jeg betegner meg selv som døvblind, selv om jeg ikke ser sånn ut.

Synstolk: Berit står på trappen utenfor utgangsdøren til huset. Datteren kommer ut bak henne og går ned trappen. Sønnen gjør seg klar til å sykle til skolen, med sekk på ryggen og hjelm på hodet. 

Hanne Sofie: …i gangen… Åh, lille mjau. Lille mjau.

Berit: Ha det!

Sønnen: Ha det!

Berit forteller: Min mor prøvde veldig lenge å finne ut hva som feilte meg. For da jeg var rundt to år så sluttet jeg å snakke. Og til slutt så havnet hun på Rikshospitalet i Oslo hos en ørespesialist, som så på meg i 15 minutter. Og jeg sa ingenting på 15 minutter for jeg syntes han var litt skremmende. Så han mente jeg var lettere psykisk utviklingshemmet. Så skulle bare ta med hjem og stelle pent med meg, da.

Min mor ble jo kjempelei seg, så da hun kom hjem så ringte hun til barnelegen. Akkurat da han kom så gikk en lyspære i stua. Og da skvatt jeg og løp inn på kjøkkenet, åpnet alle skuffene, klatret opp og hentet lyspæren selv. Og barnelegen løp jo etter. Så han mente jo at jeg bare hørte dårlig.

Så da fikk min mor etter hvert tips på hvordan jeg kunne snakke. Hun hjalp meg å snakke ved at hun klippet ut bilder fra ukeblader og skrev tekst. Og hadde meg på fanget og så snakket jeg og gjentok det hun sa. Ja… Så da jeg var rundt fem så kunne jeg snakke.

Synstolk: Berit er inne på soverommet til datteren og finner frem klær i en skuff. Datteren sitter på sengen kledd i en rosa ballettdrakt. Hun holder på å kle på seg.

Berit: Skal jeg finne strømpebukse som kanskje passer til?

Hanne Sofie: Nei!

Berit forteller: Synstapet mitt ble ikke oppdaget før jeg var rundt 18 år. Og da løp jeg rett på lyktestolper. Ikke bare en gang, men flere ganger. Så tilslutt så gikk jeg til legevakten for da hadde jeg slått meg så kraftig at jeg knakk nesebeinet. På legevakten sendte de meg til Ullevål, som sendte meg videre til Rikshospitalet. Da kom jeg til en øyelege som sa at jeg hadde retinitis pigmentosa.

Synstolk: Berit og datteren er ute og går i raskt tempo. Datteren foran og Berit bak. Berit bruker hvit stokk. Begge har sekk på ryggen.

(trafikklyder)

Berit: Heia! Hopp og sprett!

Berit forteller: Men det å oppleve seg selv som å ha døvblindhet, det kom ikke før mange år seinere, sånn rundt 30 – 35 år. For da begynte jeg å merke at jeg kolliderte på ting, kunne ikke se det andre kunne se osv. Mest tydelig når jeg fikk barn. For barn beveger seg jo overalt og ingen steder, så da må man bruke synet mye mere, men også bruke hørselen mye mere. Så det… Da kjenner jeg mere tydelig at jeg har min kombinerte syns- og hørselshemning. 

Synstolk: Berit og datteren går på et bredt fortau. Datteren småløper foran moren sin.

Berit: Hanne Sofie. Jeg liker ikke at du løper.

Berit forteller: Normalt så er det jo 180 grader for vanlig syn. Er det helt innskrenket til ca. 2 – 5 grader. Sånn sugerørsyn. Ja…

Så har vi da med visus, altså synsskarphet. Hvor langt vi kan se på avstand. For å kjøre bil, har du en skala fra 1 til 0,5. Da har du lov til å få sertifikat. Men jeg har 0,3. Så jeg er littegranne nærsynt. Men det skyldes ikke RP. Det skyldes grå stær. Så det er litt sånn tåkete av og til.

Synstolk: Berit og Hanne Sofie går gjennom grinden til barnehagen.

Berit forteller: Men hørseltapet mitt, kan jeg si at uten høreapparat så hører jeg normalt ved 20 desibel ved 250 hertz. Det vil si at når jeg er på badestranden for eksempel, kan jeg høre bilene med bilstereo kjører 1 til 2 kilometer unna. Det hører jeg helt fint. Men ikke den som snakker ved siden av meg. Det kan jeg ikke høre. Sånn at etter ca. 500 hertz, så er jeg døv. Så jeg er både hørende og døv samtidig.

Så den hørselen har egentlig vært stabil veldig lenge, mange år, men de siste tre, fire årene har den forandret seg, og da fikk jeg tilbud på cochleaimplantat.

Så det er CI-en jeg lever på, med å høre godt og kunne regulere stemmen.

Men når det gjelder syn, så ser ikke jeg hvem jeg står og snakker med. Så jeg er veldig avhengig av at folk kan si navnet sitt når de tar kontakt med meg.

Synstolk: Berit og Hanne Sofie er i garderoben i barnehagen. Datteren sitter på en rullekrakk og tar på innesko. Berit sitter på huk ved siden av. Etterpå kommer en av de ansatte bort til Berit og tar henne på skulderen, før hun sier hvem hun er.

Anne-Li: Det er Anne-Li.

Berit: Hei!

Berit: Hanne Sofie har ballettklær på seg.

Anne-Li: Ja, ja, ja… det ser jeg.

 


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 23.10.2013