Mette

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Mette Müller forteller. Etterpå står hun på kjøkkenet og lager middag sammen med sønnen og mannen sin. Gutten står på en tripp trapp stol. Pappa rører i gryten.

Mette forteller: Jeg heter Mette Müller. Jeg er gift, og har en sønn som akkurat er blitt tre år. Jeg er blind, og har vært blind siden 1993. Da var jeg 21 år. Jeg jobber som psykolog i alderspsykiatrien i Trondheim, en alderspsykiatrisk poliklinikk. De to tingene, det at jeg er mor og kone, og psykolog, er vel kanskje det som opptar det meste av tiden min og interessene mine, og kanskje livet mitt.

Mette: Sånn, hvor mange pølsebiter har du puttet oppi der nå? Skal du telle dem? Ser du forskjell på mine og dine?

Barn: Jeg puttet to?

Mette: Har du puttet to? Jeg har puttet fem. Jeg leder, jeg har puttet mest.

Mette forteller: Det å være mor for en treåring er fantastisk synes jeg. Det er gir en sånn verdi og tilskudd til livet som jeg synes er kjempeviktig.

Mette: Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har også spist rå pølser da jeg var en liten jente. Jeg synes det var kjempegodt.

Synstolk: Mette henter sønnen i barnehagen. De går ut av den høye treporten. Først har hun førerhunden i bånd. Vel ute av porten tar hun tak i selen til hunden. Med gutten i høyre hånd og hunden i venstre går de veien til butikken.

Mette forteller: For oss så var det ganske vanskelig å ta det valget om vi skulle tørre å få barn, nettopp fordi jeg var blind. Så det var veldig grundig tenkt gjennom i forkant og jeg er veldig glad for at vi turte, og jeg har aldri angret på det. Aldri. Han håndterer det at jeg ikke ser på en så nydelig måte at jeg blir rørt.

Mette: Skal vi feste til stolpen eller skal vi feste til benken? For hun kan ikke være med inn fordi hun er jo så glad i maten der.

Mette forteller: Det er jo også en utfordring i forhold til at jeg ikke vil at han skal være så spesiell fordi han har en mor som er blind. Jeg vil jo ikke at han på noen måte skal føle at han må passe på meg og sånt, så det jobber jeg veldig mye med å dempe ned da. Men jeg synes at han håndterer det veldig fint. Fra han under et år, når han skal vise meg noen ting, lagt det i hånden min. Så det er helt klart at han har skjønt det at jeg ikke ser. Han kan nå snakke om det at jeg ikke ser. Han er stolt når jeg kommer i barnehagen, og de andre ungene kommer springende til meg for å klappe på hunden min, og stille spørsmål. De skjønner reglene. Jeg synes at akkurat den biten der, fungerer bra.

Synstolk: Inne i butikken går sønnen foran med en liten handlekurv. Mette går bak og holder ham i sekken. De fyller kurven med middagsmat. Vel fremme i kassen legger sønnen maten på båndet mens Mette snakker i telefonen. Sønnen møter en liten venninne, og det blir gjensynsglede. Etterpå går mor og sønn småpratende hjemover, krysser trafikkert vei og går tilslutt på en bilfri sti med grøntareal rundt.

Barn: Mamma! Mamma!

Mette: Ja

Barn: Aila har kommet i butikken!

Mette: Har Aila kommet i butikken! (I telefonen) Jeg står og skal betale Silje, så jeg er litt busy nå. Komme klokken fem… Hei!

Mette: Hei Aila, nå lager vi kaos! Jeg trenger ikke noe pose.

Mette forteller: Det er mange ting som er problematiske i forhold til det å være mor. Det er faren for at, på grunn av at jeg ikke ser, at han kan komme til skade. Det er det største. Det er det jeg er mest redd for. Det har vi opplevd noen ganger. Og så hører man jo om seende foreldre, hvor barna triller ned fra stellebordet, og ramler ned fra stolen, og sånne ting, så det er ikke så spesielt, men nettopp det at barnet ditt skal ta fysisk skade på grunn av at jeg er blind, det er vondt.

(billyder)

Mette: Hanne ville ikke til Ura i dag…

Mette forteller: Jeg tror, i og for seg, at de fleste småbarnsmødre er ganske flinke til å organisere. Men for meg blir det jo ekstra viktig, og jeg er hele tiden i forkant av det som skal skje. Det er veldig behagelig når ting glir av seg selv. Altså, når vi våkner til riktig tid, har en grei frokost og, på en måte, været stemmer med værmeldingen, og man har et noenlunde bilde av hvordan dagen blir.

Men så tenker jeg at det er noe i å være stødig og trygg, og tåle utfordringene, for verden er jo aldri slik man planlegger den helt og fullt. Og da må man jo ha en trygghet på seg selv, og en stabilitet sånn at man klarer å tilpasse verden slik som den er, man klarer jo ikke å planlegge alt.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 06.09.2012