Mette – Studier

For å spille av videoen, må du trykke på avspillingsknappen (play) under.

På PC-er og Android har du i tillegg til videoen mulighet til å velge synstolking, tegnspråktolking eller teksting. For å benytte denne funksjonaliteten må du ha Flash installert. Her kan du laste ned Flash.

For å vise animasjonene og simulatorene på mobiltelefon og nettbrett kan nettleseren Puffin benyttes, les mer om dette her.

Du er nå ute av flash objekt.

Synstolket tekstversjon

Synstolk: Mette Müller forteller.

Mette forteller: Det begynner å bli en stund siden jeg bestemte meg for å bli psykolog. Jeg ble jo, kan du si, blind på et veldig fornuftig tidspunkt i livet mitt. Jeg hadde fullført videregående skole, og stod akkurat i ferd med å velge hva jeg ville bli når jeg ble voksen, da jeg ble blind. Jeg brukte litt tid på å vende meg til det å ha blitt blind, og var veldig kunnskapssulten da jeg bestemte meg for å ta ex. Phil. på Blindern.

Jeg har alltid vært interessert i mennesker. Jeg har alltid likt verbal kommunikasjon. Jeg har alltid likt å se mennesker, og prøve å forstå hvordan andre mennesker har det. Jeg bestemte meg i hvert fall for å studere psykologi, og så gikk det faglig sett veldig bra. Det jo kanskje en gulrot at det var veldig vanskelig å komme inn på studiet, så det var en belønning i seg selv når man da hadde gode nok karakterer til å komme inn på studiet. Så føltes det veldig riktig.

Brukte mye av tiden min til å lese, studere. Jeg gikk på yrkesrettet attføring, men de ønsket ikke at jeg skulle ha et så langt studie. På den tiden på Aetat, som det da het, var det en regel om at man skulle bli attført i et treårsløp, og psykologistudiet er seks og et halvt år. Det syntes de var et for langt studie.

Den kampen tok jeg opp med dem, og anket det vedtaket til fylkes Aetat og til trygderettsvesenet, og vant den saken. Det gjorde meg jo godt, at jeg på en måte hadde den økonomiske sikkerheten hele tiden under studiet. Det å studere psykologi, profesjonsstudiet i psykologi, det var et fint strukturert opplegg med klassesystem. Vi var tjuefire studenter som fulgte hverandre gjennom alle de fem årene profesjonsstudiet var.

Jeg synes at NTNU var kjempeflinke til å tilpasse studieopplegget til meg. De gjorde ikke for store tilpasninger til meg, altså, tilpasningene var ikke så store at jeg følte at jeg ble særbehandlet, men de var gjennomførbare. Studentene så på meg som en av dem, og det føltes veldig godt. Det var virkelig en god tid. Men det var mye hardt arbeid. Det var ikke to måneder sommerferie med avslapning og sånt. Jeg brukte mye at ferietiden min på å lese, og være i forkant der, få levert inn pensumliste, og ha en viss oversikt over hva jeg skulle gjennom neste semester.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 24.04.2013