Kommunikasjon er viktig for alle mennesker, uansett hvor de befinner seg.

Hvilken strategi som tas i bruk, er ikke bare avhengig av barnet selv, men også i høyeste grad av hvem som er den aktuelle samtalepartneren og i hvilken situasjon de befinner seg.

Det er alltid betryggende å ha et lite repertoar av ulike kommunikasjonsstrategier å velge blant.

Situasjonen som det kommuniseres i er også med på å gi mening og valør til ordene.

Vanlige kommunikasjonsformer for personer med hørselsnedsettelse er:

• talespråk / oppfattelse av tale både med og uten høreapparat og/eller CI
• norsk med tegnstøtte (NMT)
• tegnspråk

Munnavlesning er en nødvendig støttefunksjon.

Les mer om munnavlesning.

Les mer om norsk tegnspråk.

Les mer om norsk med tegnstøtte.

I tillegg til dette baserer tegnspråklige elever med kombinerte sansetap seg i en viss grad på:

• tegn avlest med innsnevret synsfelt
• utvidet bruk av håndalfabet
• haptiske signaler
• tegn avlest taktilt

Beskrivelse kan være et viktig element i kommunikasjonen. Et verbalt uttrykk får farge av hvilken situasjon det sies i, hvem som er til stede og hva som skjer der og da. Å beskrive er ikke det samme som å forklare, men det er å gi et bilde av situasjonen og omgivelsene i det aktuelle øyeblikket. Skal beskrivelse være til hjelp, må den være lett å forstå. Den bør starte med helheten før den omhandler detaljene.

Tolk/ledsager-tjenesten er også en viktig faktor for å oppnå en best mulig kommunikasjon der partene ikke har den nødvendige kompetansen selv.

Disse mer spesielle måtene å kommunisere på eller få informasjon på, er relativt lite brukt av barn og unge. Etter hvert som de blir eldre og synsvanskene eventuelt blir større, blir det mer naturlig å benytte disse.

Det vil alltid være store individuelle forskjeller, noe som gjenspeiler seg i de valgene de gjør.

Kilder

Thord et al. (1998). Kommunikation med døvblindblevne. (Nordisk Vejleder nr. 22). Dronninglund: Nord-Press.