Hørselsbanene

For å høre, må øret og hjernen samarbeide.

Denne skissen av de sentrale hørselsbanene viser lydimpulsenes vei fra sneglehuset (cochlea) via hørselsbanene til hørselssentrene (auditiv cortex). Her foregår bearbeidingen av lydinntrykkene opp mot tidligere erfaringer, og her får lydinntrykkene mening.

På denne skissen er hørselsbanene fra venstre øre tegnet inn. For høyre side vil det være likt, men speilvendt.

De sentrale hørselsbanene

Hørselsbanene med navn.

 

Hørselsnerven (nervus cochlearis, nervus acusticus)

Bevegelsene som lydbølgene lager i mellomøret, blir omgjort til elektriske signaler når de kommer til hårcellene i sneglehuset.

De elektriske signalene overføres via en egen celletype til hørselsnerven. Hørselsnerven sender signalene videre inn mot hjernestammen.

Hjernestammen (truncus encephalicus)

I hjernestammen er det ulike sentra der lyden blir analysert slik at man oppfatter hvor i omgivelsene lyden kommer fra. Øret som er nærmest lydkilden mottar signalet litt før det andre øret, og lyden blir litt sterkere på det nærmeste øret. Forskjellen i både tid og styrke blir utnyttet i lokaliseringen av lydkilden.

Det finnes også sentra som er knutepunkt for en rekke forbindelser. Her finnes koder for alle lydenes egenskaper, som frekvens, intensitet, lokalisasjon og bevegelse.

Hørselssentrene (auditiv cortex)

Hørselssentrene er hovedområdet for bearbeiding av hørselsinntrykk. Hørselsinntrykkene tolkes her som omgivelseslyd, musikk, støy, tale eller annet. Samtidig integreres de med inntrykk fra andre sanser.

Les om årsaker til hørselstap.

Kilder

Kunnskapsforlagets papirleksikon. (2011). Øret. Hentet 29. november 2016, fra Store Norske Leksikon.

Laukli, E. (2007). Nordisk lærebok i audiologi. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.


										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 29.11.2016