Ledsaging i fjellterreng

Hvor mye ledsaging personer med synsnedsettelse trenger i fjellet, og hvilke teknikker som er mest egnet, varierer fra person til person. En fjellvandrer som er blind, har vanligvis andre ledsagingsbehov enn en fjellvandrer som er svaksynt.

Behovet for ledsaging avhenger av forhold som

  • synsfunksjon
  • tidligere erfaring med fjellterreng
  • fysisk form
  • type terreng

For fjellvandrere som er svaksynte kan lysforhold påvirke synsfunksjonen, og derved muligheten til å ta seg fram mest mulig selvstendig og effektivt.

Hvis ledsager og fjellvandrer ikke har gått sammen i fjellet tidligere, kan det være nyttig at de snakker litt sammen før turen starter. Det er for eksempel naturlig å drøfte hvilke hjelpemidler og teknikker som kan være mest tjenlige. Like viktig er erfaringene underveis som gjør at ledsager og fjellvandrer tilpasser seg hverandre og justerer teknikker etter behov.

Det kan være konsentrasjonskrevende og slitsomt å være ledsager i fjellet. Et godt råd er derfor å sørge for at flere kan dele på oppgaven.

På smale stier går ledsageren alltid foran

De fleste rutene i fjellet består av smal sti der det ikke er plass til mer enn en person i bredden. På slike stier går ledsageren alltid foran.

Ledsaging av fjellvandrere som er blinde

Fjellvandrere som er blinde, har alltid en eller annen form for fysisk kontakt med ledsageren. Det vanligste å bruke, er en lett stav. Dette kan for eksempel være en vandrestav eller en bambusstav. Staven fungerer som et bindeledd mellom ledsageren og fjellvandreren, men gir også informasjon om retningsendringer og høydeforskjeller. Ledsageren kan dermed konsentrere seg om å gi beskjeder som staven ikke gir, for eksempel om greiner i hodehøyde eller spisse steiner midt i stien.

Hvis fjellvandreren foretrekker å holde staven i sin høyre hånd, må ledsageren benytte samme hånd – og omvendt. Avstanden mellom hendene på staven kan varieres avhengig av hvor vanskelig det er å gå, og hvor fort man ønsker å gå. Det er som regel ledsageren som regulerer avstanden ved å flytte sin hånd.

Ledsager går foran fjellvandreren, og begge holder ytterst på staven. De går i fjellterreng uten sti. Her foregår ledsaging i enkelt terreng, og begge holder ytterst på staven for å kunne gå fort.

 

 

 

 

 

 

Ledsager går foran fjellvandrer over en bekk. Ledsager holder midt på staven.Her holder ledsager lenger inn på staven for å korte ned avstanden mellom ledsager og fjellvandrer.

 

 

 

 

 

Ledsager en går foran fjellvandreren oppover en bakke. De holder i hver sin ende av staven.Fjellvandreren kan kjenne på hellingsgraden på staven hvor bratt det er i en motbakke.

Holde i sekken

Når terrenget blir svært vanskelig å bevege seg i, for eksempel i ur eller bratt nedstigning, foretrekker mange fjellvandrere å holde i ledsagerens sekk. Dette gir dem bedre mulighet for å ”gå i ledsagers spor” og hjelper også til å holde balansen. Det er som oftest ledsageren som gir beskjed om når det er nødvendig å holde i sekken, men fjellvandreren kan selvsagt også be om slik ledsaging når det oppleves utrygt å gå med bare en stav.

Når fjellvandreren bruker en eller begge hender for å holde i ledsagerens sekk, er det naturlig at ledsageren holder ledsagerstaven. Dette kan ofte være en fordel også for ledsageren, fordi han da får en ekstra støtte når han risikerer å bli dratt ut av balanse av den som går bak. Vær oppmerksom på at det å holde i sekken begrenser bevegelsesfriheten til både fjellvandreren og ledsageren.

 

Fire personer krysser en bekk. De går etter hverandre. Den andre personen holder i sekken til den som går først.Kryssing av elv/bekk

Her er det ofte naturlig at fjellvandreren holder i sekken.

 

 

 

 

Ledsager går først oppover en steinete sti. Fjellvandreren går bak og holder i ledsagerens sekk. Vandring i ur og bratt terreng

Kombinasjonen av ur og bratt stigning gjør at det kan være hensiktsmessig å holde i sekken.

Ledsaging av fjellvandrere som er svaksynte

Noen svaksynte foretrekker å bruke en stav, slik blinde gjør. Andre kan store deler av fjellvandringen gå trygt og rimelig avspent hvis ledsageren holder passe avstand og gir nødvendig informasjon. Mange veksler mellom disse teknikkene avhengig av for eksempel terreng, lysforhold og dagsform.

Hva som er tilstrekkelig informasjon varierer fra person til person. Mange vil ha god nytte av å få beskjed om nivåforskjeller, det vil si om det går opp eller ned og hvor høyt opp eller langt ned man må beregne. Det er ofte mest skummelt å gå ned fordi konsekvensene av å trå feil kan bli store. Behovet for informasjon bør avklares på forhånd og som regel også underveis.

Hvis fjellvandreren skal ha nytte av visuell informasjon, må ledsageren avpasse avstanden og ha sko, gamasjer eller bukser som syns godt i kontrast til terrenget.

Ulike lysforhold kan gjøre det lettere eller vanskeligere for den som er svaksynt å bruke synet effektivt. Ledsageren må derfor være forberedt på å variere informasjonsmengden etter behov.

To personer går etter hverandre i fjellterreng. Fjellvandreren holder i en vandrestav.Ved å gå tett bak andre fjellvandrere kan en
fjellvandrer få den informasjonen som er nødvendig for å gå trygt og avslappet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Røde gamasjer gir god kontrast.Gode kontrastfarger på sko eller gamasjer
hjelper fjellvandreren til å se
hvor ledsageren til enhver tid setter beina.

Les mer

Pettersen, M. N. (2015). Turer med stokk. Utgitt av: Ekstrastiftelsen og Norges Blindeforbund. Trykk og innbinding: 07 Media, Aurskog.

										
					
Publisert 06.09.12, sist oppdatert 29.10.2018